Når du som forelder står i skolefraværet

Om å stå i det, møtet med skolen og hjelpeapparatet, hva det gjør med resten av familien, og hvordan du tar vare på deg selv underveis.

Du har ringt eller sendt enda en melding til skolen. Du har kanskje sittet i enda et møte. Du har ligget våken og lurt på hva du gjør feil. Hvordan skal det gå med barnet i fremtiden? Kommer det seg på skolen i morgen? Hvordan har barnet mitt det egentlig? Når barnet ditt ikke klarer å gå på skolen, står også du i noe krevende. Også du kan trenge støtte og noen som ser deg.

Denne artikkelen handler om hvordan det er å stå i ufrivillig skolefravær som forelder, hvordan du kan møte skolen og hjelpeapparatet, hva det gjør med resten av familien, og hvordan du kan ta vare på deg selv underveis.

Å stå i det som forelder

For mange foreldre blir hverdagen en kamp, og ikke bare før skolen starter. Det kan være en kamp for å få barnet på skolen, en kamp i systemet for å bli hørt og forstått, en kamp i deg selv om hvordan det ble sånn, og en kamp om du skal presse eller gi etter. Du er usikker på hva som er riktig å gjøre, og ofte står du alene i det. Samtidig skal du være den trygge voksne. Mange kjenner på mange følelser på en gang.

Avmakt. Å se barnet sitt være redd, gråte eller ha vondt hver morgen gjør noe med en. Man kan føle seg mistrodd og maktesløs i møte med systemer som ikke ser en eller forstår. Og så er det frykten for barnets fremtid. Når man gjør alt som står i ens makt for å hjelpe barnet sitt, er det ikke rart at avmakten dukker opp.

Skam. Mange kjenner på at de står i en kryssild mellom systemet og barnet, og det blir en umulig skvis. På den ene siden har du et samfunn med opplæringsplikt og en skole som presser på for oppmøte. På den andre siden har du det kjæreste du har, barnet ditt, som ikke har det bra og som etter for store belastninger over tid ikke klarer å gå på skolen. Det at man ikke får dette til, gir fort en følelse av skam.

Skyld og mistenkeliggjøring. Dessverre opplever mange at skolen eller andre instanser tviler på foreldreferdighetene deres. Man kan bli møtt med at man er «for ettergivende», eller at problemet ligger i hjemmet. Det gjør situasjonen enda vanskeligere. Det er en ekstra belastning og en stor frustrasjon, for det er urettferdig når du gjør alt du kan for å hjelpe og kjempe for barnet, og ansvaret ikke blir plassert der det hører hjemme, men bare dyttet over på dere.

Systemtretthet. Kampen i systemet krever enorme ressurser av deg, når det egentlig er meningen at alle skal dra i samme retning. Det er ofte foreldrene som står alene med å koordinere hjelpen, følge opp at det som skal gjøres blir gjort, skrive klager, gå på møter og mer til. Det er ikke alltid viljen som mangler. Ofte er det rammene, tiden og ressursene som ikke strekker til.

Frykt. Frykt for hva som vil skje med barnet i fremtiden, og om dere kommer dere gjennom det. Frykt for at du ikke vet hvordan barnet egentlig har det. Frykt for å bli meldt til barnevernet. Listen kan nesten være uendelig, og frykten kan ligge på så mange plan.

Ensomhet. Man kan føle seg så innmari alene i dette. Det er ikke så mange som snakker om det, og ofte har man ikke mange å snakke med som forstår hva man står i.

Når det er så mye press, så mange følelser og så mange kaotiske dager, er det lett å slutte å stole på sin egen magefølelse. Magefølelsen er viktig, og jeg anbefaler deg sterkt å lytte til den. Det er en grunn til at den er der.

Bekymringen du bærer på

Mange foreldre bekymrer seg for hva fraværet gjør med barnet på sikt. Det er en naturlig bekymring. Når barnet er borte fra skolen lenge, kan veien tilbake føles lengre, og ensomhet og et svekket selvbilde kan snike seg inn. Gi barnet ditt støtte, forståelse, tid og tålmodighet.

Men det viktigste du trenger å vite, er at de aller fleste kommer seg gjennom det. Det som oftest gjør forskjellen, er ikke hvor raskt barnet er tilbake på skolen, men at det har voksne rundt seg som forstår, samarbeider og ikke gir opp. Derfor lønner det seg å søke støtte tidlig, både for barnet og for deg.

Møtet med skolen og hjelpeapparatet

For mange foreldre er dette tungt og en energityv. Mange møter, lang ventetid og følelsen av ikke å bli hørt kan tappe deg for krefter. Husk hvem som har ansvaret. Det er skolen som har ansvar for tilrettelegging og oppfølging, ikke du alene. Be om klare planer: hvem som gjør hva, og hva planene konkret skal løse. Få referater, planer og avtaler skriftlig. Du kan alltid ta med deg noen på møtene hvis du ikke vil gå alene. Den personen kan være en støttespiller, lytte, notere og hjelpe deg å huske hva som ble sagt. Og aller viktigst: Stå i det du vet, det er du som kjenner barnet ditt best, og du som er tettest på. Det er lov å si ifra når ting ikke virker eller burde vært annerledes.

Helsesykepleier, PPT og fastlege kan også være viktige støttespillere. Det er ofte når alle drar i samme retning at ting begynner å løsne. Du trenger ikke å vente på at skolen ber PPT om hjelp. Foreldre og elever over 15 år kan ta direkte kontakt med PPT for råd og veiledning. Du kan også drøfte bekymringen din anonymt med PPT først.

Resten av familien

Ufrivillig skolefravær påvirker hele familien, ikke bare barnet det gjelder.

Søsken kan føle seg oversett når mye av oppmerksomheten går til én. Noen blir misunnelige på hjemmedagene, andre tar på seg ansvar og prøver å være ekstra flinke. Det er viktig at også de blir møtt og sett. Sett av tid til dem, snakk åpent om det som skjer i familien, og spør dem hva de synes er vanskelig i denne situasjonen og hva de ønsker og trenger.

Dere som foreldre kan bli uenige om hvor mye dere skal presse eller skjerme. Det er helt vanlig når man står i noe vanskelig over tid. Prøv å snakke sammen når barnet ikke hører på, og finn noen ting dere er enige om. Barnet trenger at dere står sammen, også når dere ikke ser likt på alt.

Glem ikke deg selv

Når barnet strever, er det lett å sette seg selv helt til side. Men barnet trenger en voksen som orker å stå i det over tid, og det betyr at også du trenger påfyll. Slipp skylden. Dette skyldes verken deg eller barnet. Snakk med partneren din, familie eller andre, så du har et sted der du kan si det som plager deg og slipper å bære alt alene. Ta pauser, og la hjernen få hvile innimellom. Den går mest sannsynlig på høygir hele tiden: Hvordan blir kvelden? Hvordan blir det i morgen tidlig? Bekymringer, avmakt, hvordan problemet kan løses, hva du skal si i møter og til barnet, og alt annet som følger med. Og du: Du trenger ikke å løse alt i dag.

Det jeg synes er viktigst

  • Det er ikke din eller barnets feil, og dere kommer dere gjennom dette.
  • Kjenn etter hva som er rett for deg. Magefølelsen viser deg vei.
  • Ikke si ja til noe som kjennes feil, bare for å gjøre andre fornøyde. Foreslår skolen noe du vet ikke vil virke, kan du si nei, forklare hvorfor og komme med et forslag til hva som kan fungere i stedet, hvis du har det.
  • Du kjenner barnet ditt best.

Hvordan jeg kan hjelpe deg

Jeg har selv hatt barn med ufrivillig skolefravær, og jeg vet hvor krevende og ensomt det kan være. Den erfaringen tar jeg med meg inn i veiledningen, sammen med over 20 års erfaring fra arbeid med mennesker.

Hos meg får du et rom der du blir sett og forstått, uten å bli dømt. Her er det du som er i fokus, ikke bare barnet. Vi ser på det du står i, og leter sammen etter veier som kan gjøre hverdagen bedre for dere.

Alle barn og situasjoner er ulike. Veiledningen har en rød tråd, og hver samtale har en ramme, men det finnes ingen ferdig mal for hva som skjer inni rammen. Det er du som kjenner barnet ditt, og jeg er sparringspartneren din. Sammen holder vi blikket på det som er best for barnet.

Veiledningen foregår på Zoom, så du kan delta hjemmefra.

Jeg har sosialfaglig bakgrunn og er ikke helsepersonell, så veiledningen erstatter ikke helsehjelp eller psykologisk behandling.

Les også: Skolevegring: når barnet ikke klarer å gå på skolen

Forrige
Forrige

Ni spørsmål folk stiller om hypnose